Fiske og sjømatproduksjon er blant Norges viktigste eksportnæringer og hovednæringen i mange norske lokalsamfunn. I Norge er fiskerinæringen skarpt kjønnsdelt med knapt 3 prosent registrerte kvinnelige heltidsfiskere. Kvinners bidrag i fiskeri har tradisjonelt vært som «bakkemannskap» på land og i foredlingsindustrien (Gerrard 1983; Husmo & Munk-Madsen 1994).
Fiskeripolitikk og kjønn
Fiske og sjømatproduksjon er blant Norges viktigste eksportnæringer og hovednæringen i mange norske lokalsamfunn. I Norge er fiskerinæringen skarpt kjønnsdelt med knapt 3 prosent registrerte kvinnelige heltidsfiskere. Kvinners bidrag i fiskeri har tradisjonelt vært som «bakkemannskap» på land og i foredlingsindustrien (Gerrard 1983; Husmo & Munk-Madsen 1994).
En pioner på forskning med kjønnsperspektiver på norsk fiskeri er Siri Gerrard. Siden 1970-tallet har hun forsket på konsekvenser av fiskeripolitikken på nord-norske fiskerisamfunn (Gerrard 1975; Gerrard & Kleiber 2019). Gerrard har påvist at innføringen av fiskekvotesystemet på 1990-tallet, som favoriserer de store rederne, har gjort det enda vanskeligere for kvinner å komme inn i næringa. Etter at torskekvotene ble innført i 1990 ble antallet heltidsfiskere i løpet av en 20 års periode mer enn halvert fra drøyt 20 000 til under 10 000 sysselsatte (Fiskeridirektoratet). Antall kvinnelige heltidsfiskere sank parallelt fra 554 i 1990 til 260 i 2014. Men fra dette bunnivået ble antall kvinnelige fiskere de neste ti årene nesten fordoblet. Det er særlig yngre kvinner i Finnmark som satser på fiskeryrket. Støtte og oppmuntring fra lokalsamfunnene, familie og kolleger er viktig for at disse kvinne satser på et såpass mannsdominert yrke som fiske fortsatt er (Ingebrigtsen 2021).